Reisefeber - Hva venter deg?

Om Reisefeber

And the winner is… Dere skal Til Lisboa! sa Jarle fra reisefeber.no da vi møtte ham på Gardermoen fredag 5. august klokka 0800. –Yes! Sa vi. Eller Yes, yes, yes! For å være mer presis. Som lektyre på vår nesten fire timer lange forestående flytur fikk vi to fine guidebøker sammen med et brev fra reisefeber med oppgaver vi skulle gjøre i løpet av helgen. Etter å ha sett på Lisboa-været på baksiden av VG, følte vi umiddelbart et sterkt behov for å skifte fra dongeribukser til atskillig mer sommerlige antrekk.
		Hotell i særklasse Grunnet en teknisk feil var det overbooket på fire stjerners Hotel Mundial som vi hadde fått anvisninger om å dra til. Som plaster på såret ville dette hotellet dekke vårt opphold på fem stjerners Hotell Avenida Palace like ved. Ikke rart vi så stjerner. Rommet vi fikk var neppe blant de flotteste på det stjernespekkende hotellet, og var i seg selv ikke så ulikt et ordinært hotellrom i moderlandet. Vi hadde sett for oss en enorm himmelseng eller eventuelt en slik som prinsessen på erten sov i, men rommet hadde kun to enkle senger som ikke kunne flyttes på. Vi skjønte fort at vi senere på kvelden ville få bruk for en anelse kreativitet om vi ville sove i tosomhet.
		Aklimatisering Både Mundial og Hotell Avenida Palace , som jeg heretter bare vil kalle Palasset, befinner seg meget sentralt i bydelen Rossia, nær Praca de Figueira. Ettermiddagen brukte vi på å tre inn i turistmodus, nyte hver vår hver vår fire grader kalde Super Bock-øl som en herlig kontrast til de 38 som var i lufta , kikke i butikker og knipse litt bilder av folk, fontener og den flotte triumfbuen i Rua Augusta.
		På sporet av den tapte tid Det begynte å bli sent da vi senere på kvelden skulle ut å kikke på livet. Heldigvis kom vi på at klokka skulle stilles en time tilbake. Dette hadde de ikke sagt noe om på flyet, men vi hadde ikke helt skjønt hvorfor butikkekspeditørene ikke hadde vært mer stressa på å få oss ut når klokkene våre viste det samme som stengetiden på skiltene deres. Vi følte dermed at vi fikk en time i gave og bevilget oss hver vår lokale dessert – henholdsvis rispudding og terte med en slags vaniljekrem- for å feire.
		Den store dagen Dagen derpå kom prinsessefølelsen sigende likevel. Det kan ha noe med at en kelner dro ut stolen min, at det var seks meter under taket, at lysekronene var gedigne og at det stod champagne i is på et et eget bord ved buffeten. Det var kanskje som en konsekvens av vår åpenbart gode appetitt dag én, at vi dag to og tre ble vist til ett av de to bordene i frokostsalen som hadde avlastningsbord ved sin side. Men når eggerøren smelter på tunga, baconet er perfekt og kaffen smaker slik man drømmer om at kaffen skal smake, er det ikke så lett å styre seg. Planene for denne lørdagen var mildt sagt ambisiøse. Hele sju severdigheter var plottet inn på kartet, i tillegg til mat- og ispauser og en middagsavtale med kjentfolk som også var på ferie i byen. Masterplanen så i grove trekk slik ut: Buss fra palasset til Cais do Sodré – trikk nr 15 til Torre de Belém – spasertur til Sjøfartsmuseet og Jerónimos’ kloster – trikk nr 15 tilbake til Cais – Elevador da Bica oppover i bydelen Bairro Alto – spasertur til Aqueduto das Águas Livres – kjøpesenteret Amoreiras – buss nr 58 til Elevador da Glória – og med Gloriabanen ned til Rossio og Palasset igjen. Med prikkfri navigering, edruelig tidsbruk, gode sandaler og dagskort på bussen, skulle denne rundturen la seg gjennomføre innenfor tidsrammen vår. Jeg var en smule skeptisk, men Jørgen avfeide enhver kritikk og fremhevet det bunnsolide kollektivnettet i byen som garantist for en vellykket dag. Planen slo sprekker allerede under frokosten. Jørgen brukte for mye tid på detaljplanlegging, mellom munnfuller med seranoskinke, brødpudding, champagne og kaffe, mens jeg forsøkte – i skjul av frokostbordets linduk - å utbedre en noe frynsete skjørtekant ved hjelp av nål og tråd. Videre førte en kombinasjon av portugisiske billettselgere, uten nevneverdige engelskkunnskaper og stressa medturister oss ytterligere 30 minutter bak skjema. Og til tross for iherdig planlegging, gikk Jørgen i surr med stoppestedene på 15-trikken, slik at vi fikk en improvisert – men hyggelig – spasertur langs Tejo-bukta. Vel fremme ved Belém-tårnet, første post, lå vi derfor mer enn to timer etter planen.
		Belém-tårnet Belém-tårnet blir beskrevet som en Manuelinsk juvel. Manuelin var den rådende stilretningen innen portugisisk arkitektur fra slutten av 1400-tallet til midten av 1500-tallet, oppkalt etter kongen Manuel den første. Oppskriften var basert på sengotikk, ispedd elementer fra italiensk renessanse og Portugals mauriske (islamske) arv, og krydret med henvisninger til datidens store oppdagelsesreiser til sjøs. Det ser for eksempel ut som om Belém-tårnet holdes sammen av steintau, med halvstikk og det hele! Tårnet var virkelig en liten juvel. Idyllisk beliggenhet, god utsikt og svalende bris! Anlegget er forholdsvis lite, så vi ble godt kjent med det, selv uten å sprenge tidsskjemaet ytterligere. Vi rakk til og med å ta noen bilder av hverandre, som henholdsvis kanonskytter og tårnvakt, før vi satte kursen for andre post; Sjøfartsmuseet.
		Museu de Marinha Museu de Marinha – eller Sjøfartsmuseet – ligger i vestfløyen til Jerónimoklosteret, ca 10 minutters gange fra Belém-tårnet. Her fant vi en imponerende mengde båter og skip fra Portugals kjente sjøfartshistorie, de fleste i målestokk 1: 96 eller 1: 200, men også noen originale eksemplarer i full skala. Jørgen koste seg i lukten av tjærebredt treverk og gamle trosser. Jeg ikke var ikke fullt så begeistret. Jeg hadde håpet på flere og større originalbåter, noen færre montere med gammelt sjømannsutstyr, samt en bedre presentasjon av selve historien. Vi fant imidlertid vår favoritt blant de oppdagelsesreisende – etter oppdrag fra reisefeber. Afonso de Albuquerque var, i hvert fall etter 1400-tallets normer å regne, en motstander av rasemessig diskriminering. En vasco-ekte antirasist med andre ord. Dessuten grunnla han den indiske byen Goa, et kjent valfartssted for mennesker med samme inkluderende holdning til fremmede, hang til løse og fargerike klær, samt noe uvørne omgang med illegale substanser.
		Jerónimoklosteret Etter en stor lunsj, i skyggen av en parasoll, var det tid for et klosterbesøk. Billettprisen for å komme inn i Jerónimoklosteret var høy nok til at vi droppet det. Klosterkirken tok imidlertid ikke inngangspenger, bare kollekt, så vi så vårt snitt til å spare både tid og penger. Kirken var høyreist som en katedral, og oppført i Manuelin stil, i likhet med Belém-tårnet. Særlig det spektakulære ribbehvelvet gledet arkitekturstudenten Jørgens geometriske hjerte. Kirkebesøket ble et salig avbrekk fra solsteik og knappe frister på utsiden. Og med den åndelig føden i boks, satte vi kursen for fjerde post.
		Elevador da Bica Elevador da Bica er en Fløybane i miniatyr, som sakte klatret oppover de trange, bratte smugene i Bairro Alto. Foran og bak den lille vognen vandret folk til og fra kafeer, frisørsalonger og små delikatesseutsalg. Fra endestasjonen fortsatte vi videre til fots, stadig oppover, mellom små, artige butikker, skjeve flisbelagte hus, hengende terrassehager og døsig lokalbefolkning. En gråhåret kar smilte tannløst til oss fra oven, da vi tok bilde av urskogen han dyrker på sin minimale balkong. Vi hadde kurs for femte post, akvedukten, men hadde hygget oss for mye opp gjennom bydelen, og måtte ty til en reserveplan; buss nr 58.
		Aqueduto das Águas Livres Aqueduto das Águas Livres ble en nedtur. Den var liten og inneklemt, og lignet på ingen måte det vi hadde sett på bildene i guidebøkene våre. Vi oppdaget senere på dagen at det var minst to steder vi kunne beskue restene av akvedukten. Det minst spennende av disse to var inntegnet på guidebokas turistkart, mens det virkelig interessante stedet, hvor alle de flotte bildene var tatt ifra, var utelatt. Ergelig, men tilgivelig, for ellers fungerte bøkene utmerket. Noe skuffet fortsatte vi videre til sjette og nest siste post, kjøpesenteret. Amoreiras kan skilte med over 300 butikker, egen kino og et par gode smoothies-barer. Blant de 300 butikkene fantes det artikler av interesse for de fleste turister med kjøpelyst. Halvannen time senere forlot vi senteret med nye sko til ham og ny topp til henne. I følge planen skulle vi nå ta Elevador da Glória ned tilbake til Rossio og Palasset. Men siden det var tre kvarter igjen til vår middagsavtale, og vi var noe usikre på banens åpningstider, fant vi det best å utsette denne til en senere anledning. Med taxi brukte vi 10 minutter tilbake til hotellet. Raskt og effektivt, som det meste av transportsystemet i byen, og til en hyggelig pris. Vi ga litt ekstra i tips, og stormet hotellet. Akseptable syv minutter for sent møtte vi opp til middag på - ikke akkurat genuint portugisiske – Hard Rock Café.
		Ut mot havet Man trenger ikke ta toget mange minutter fra bykjernen før man befinner seg i langt mer landlige og strandlige omgivelsere. For under halvannen euro fikk vi en billett til Cascais – en liten by reisefeber hadde gitt oss i oppgave å reise til. I første omgang tok vi en mellomstopp et par stasjoner før Cascais, i Estoril. Vi var ikke de eneste som hadde sett for oss en stranddag den søndagen. Det er faktisk mulig at vedkommende som en gang tok patent på sardinboksen fikk ideen etter en søndag på stranda i Estoril. Etter en is og vandring langs strandpromenaden samt observasjon av portugisiske stupere/mageplaskere hoppet vi på toget igjen med Cascais som neste mål.
		Strandliv i Cascais Fra togstasjonen fulgte vi strømmen av mennesker nedover gjennom koselige, trange gater ned mot stranda. I Cascais var det betraktelig mer areal å boltre seg på per strandløve og den friske vinden gjorde det til en ren fornøyelse å ta en sudoku-turnering og en blund. Likvel ble det på tide med nedkjøling etterhvert og Jørgen glemte da et øyeblikk at det var Atlanterhavet – og ikke det mer tempererte Middelhavet - han var i ferd med å hoppe i. Han fikk påminnelse cirka et halvt sekund etterpå...
		Piri Piri og sangria På en restaurant nær stranda fikk vi smaken på portugisiske fiskekaker – Pastéis de bacalhau. Disse ble servert kalde, som snacks, og var virkelig noe å skrive hjem om. Til lunsj bestilte vi Chicken Piri Piri og sangria. Chicken Piri Piri minnet mistenkelig om Chicken Rimi Rimi på hjemtraktene, mens sangriaen heldigvis var av et litt mer eksotisk kaliber.
		Stairway to heaven Venneparet vi hadde spist middag med kvelden i forveien tipset oss om et shoppingparadis like utenfor byen. Freeoprt outlet – Europas størte fabrikkutsalg med 200 butikker. Fra en av t-banens endestasjoner, Oriente, går buss 432 fra plattform C. Bussen kjører over Europas lengste bro, den drøyt 17 km lange Ponte Vasco da Gama. Her slo vi altså to attrakjsjonsfluer i en smekk. Stairway to heaven kunne kanskje være et mer passende navn på broen for de av oss som er mer enn gjennomsnittlig interessert i shoppingens mysterier. Freeport holder dørene åpne til midnatt hver dag. Vi kom dit så sent som klokka 22 og hadde heller ikke denne kvelden hatt noe i mot å “få” en ekstra time.
		En sporvogn til begjær Vi så på trikk 28 som et godt alternativ til de toetasjes guidebussene. Med en tur på denne får man seg en runde gjennom mange av Lisboas bydeler på relativt kort tid. Vi stod bakerst i trikken som snirklet seg oppover og nedover de smale, sjarmerende gatene. Enkelte steder var det såpass trangt at vi kunne ha plukket blomster fra balkongene vi passerte!
		Det siste måltid Etter trikketuren var vi klare for vårt aller siste testpilot-måltid. I guideboka stod det om en populær restaurant ved navn João do Grão som man ikke burde gå glipp av. Portugisere er ikke kjent for å være blant de mest raffinerte i matveien. Smakfullt kan det være likevel, siden det enkleste ofte er det beste. Endelig skulle vi få prøve en skikkelig portugisisk spesialitet. Ovennevnte guidebok inneholdt også en beskrivelse av en rett med torsk servert med kikerter og olivenolje. Vi fant den ikke i menyen, men Jørgen bestilte noe som lignet beskrivelsen. Med ett fikk mannen på nabobordet servert torsk og erter og Jørgen sendte derfor noen nysgjerrige øyekast bort på denne maten. Mannen på nabobordet la merke til dette og gestikulerte ivrig noe vi tolket som at vi skulle forskyne oss. Først ristet vi høflig på hodet, men mannen hadde bestemt seg. Vi skulle smake. –Typical Portugese, sa han. Etter en stund kom våre retter på bordet. Jørgen fikk det vi alt hadde smakt og jeg hadde bestilt seafood rice som ble servert i en stor kaserolle. I kasserollen var det ris, scampi, blåskjell, noen uidentifiserbare - men smakfulle - objekter samt deler av en krabbe med skall. Jeg følte meg litt hjelpeløs med kniv og gaffel og krabbeskall og vår venn på nabobordet fikk kelneren til å hente en krabbetang. Jeg følte meg like hjelpeløs selv med kniv, gaffel, krabbeskall og krabbetang og fikk dermed også et par hjelpende hender fra nabobordet. Vi begynte å bli litt stressa med tanke på en nært forestående flyavgang og måtte dessverre stå over desserten – selv om vår venn insisterte på at vi måtte drikke kaffe etter maten. -Typical Portugese, sa han igjen mens han tilfreds nippet i sin egen lille kopp. Igjen skulle vi ønske at klokken kunne stilles en time, eller aller helst mer, tilbake.
		Rendevouz? I Milano skal man vende seg en runde med hælen på en okses testikler for å sikre seg gjensyn med byen. I Roma skal man kaste en mynt i Trevi-fontenen for å oppnå det samme. Vi vet ikke hva man kan gjøre med den saken i Lisboa. Forhåpentligvis holder det med et brennende ønske om et rendevouz og et nytt anfall av reisefeber. Men hadde man garantert seg et nytt møte med byen ved å løpe etter trikk 28, klatre opp fasaden på Jeronimoklosteret og å stupe ut i Tejo-bukta fra tårnet i Belem hadde vi gjort alt sammen – uten tvil!
Se våre tilbud til Lisboa her!